Jeg vokste opp hos mine meget hageinteresserte besteforeldre, og det har nok satt sitt preg på meg. Bestemor hadde et lite drivhus kledd med byggplast, og der dyrket hun fram tomater, paprika, agurk, melon, spagettisquash, og andre ting som var regnet som temmelig eksotisk, og i hvert fall ikke var til salgs på samvirklaget på den tiden. Ute gikk det i diverse salat, bønner, gulrøtter, pastinakk, selleri, persillerot, purre, brokkoli, blomkål, hodekål, kålrot og mye mer.
Fra så langt tilbake som jeg kan huske var jeg innvolvert i alt som foregikk ute. Fikk min egen flekk der jeg dyrket ringblomster, gulrøtter og andre saker. Selvsagt var jeg nok oftest i veien da jeg som treåring herjet bedene sammen med katten min. Men jeg fikk lov, jeg var med.
Det er en ting jeg har videreført til egne barn. Å være med. Få ansvaret for en flekk ute i hagen, ha sine egne planter. En motvekt til dataspill og moteleker. Fôre de på frukt og bær fra hagen, la de hjelpe til med vanning, luking og stell.
Om en plante skal vokse og trives må den ha næring og stell. Det samme gjelder nok hagegleden hos barna. Man må slippe de til, ta de med på hageprosjekter, inspirere.
Jeg har det aldri bedre enn når jeg har jord opp til albuene og pusler med prosjekter i hagen. Jeg finner ro i ugrassluking og stell. Den reine terapi. Roen er ikke like fullkommen når assistentene mine er med, men det er absolutt verdt det. Å vite at jeg vidrerefører mine hagegleder til ungene.
Det er så mye man kan dyrke. Ungene har stor glede av å se at det spirer og gror, og jeg har stor glede av deres glede.
Mitt mål med hagen er at det skal gi familien kvalitetstid, og kjøkkenet skal få et tilskudd. Jeg vil øke antalle spiselige vekster, og få en større andel av maten vi spiser fra egen hage. Jeg vil mye heller at ungene knasker på agurk, gulrøtter, tomater og sukkererter enn frukt og grønt kjøpt på butikken. For det vi dyrker selv er kortreist, miljøvennlig, garantert uten sprøytemiddel, og ikke klådd på av ukjente.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar